Lenge leve våren, dere

Da jeg våknet morges var noe av det første jeg fikk høre "det er snø ute!!" Alle morgener er dårlige, men dette gjorde det søren ikke bedre.

 

Og i tillegg var jeg sent ute. Alle som føler for å kjenne meg veldig godt er nødt til å vite at jeg er en sjel som alltid er sent ute. Til og med når jeg har god tid, skjer det noe, som får meg til å få dårlig tid! Som fører til ubehagelige situasjoner der jeg kommer løpende ned bakken og må stoppe bussen som har begynt sin ferd mot skolen.

 

Den fordømte snøen ligger der enda. Det er en grunn til at snø rimer på dø. Ok ok ok ok nå høres jeg ut som jeg hater snø på det aller verste. Altså, det kan jeg faktisk til tider gjøre. Men jeg har et system skjønner dere. Snøen skal komme når jeg vil den skal komme. Ved juletider med andre ord. Det er så koselig når det snør på julaften! Når det er vinter, har snøen lov til å legge seg fredfullt ned på bakken og vente på noen som skal forme en snøball av den og kaste den i trynet på meg. Tro meg, det skjer.

 

Så har vi når snøen ikke skal komme. Det er egentlig resten av året, generelt sett. Vår, sommer og høst skal være dottfri. Totalt antihvitt.

 

Men det finnes jo regelbrytere, gjør det ikke? Snøen driter selvfølgelig i reglene mine, og kommer på de mest passende tider. Akkurat som mensen, egentlig. Jeg hadde nemlig planlagt at våren skulle komme nå. Jeg hadde greid å overbevise meg selv om at nå kommer snart våren. "Maren, våren kommer snart. Jeg lover deg! Det verken regner, snør, og det er heller ikke kaldt lengre!" Helt til å går ettermiddag, da jeg fikk gleden av å høre at i natt, ja da skulle det snø. Og så våkner jeg neste morgen til hvite laken innen alle rekkevidder, øyekroker og det som er. Hvordan greier de det, å spå det! DUSTER!!!

 

Dette -

(google) 

 

dette -

(google)

og dette er ekte vår

 (google)

 

Jeg liker snøen. Snøen kan være veldig deilig. Til tross for at den er kald. Iskald. Men til tider blir den for kald. Da trenger jeg den ikke mer.

Det er gøy å leke i snøen. Være med andre snødekkede mennesker jeg liker. Hunden som engasjerer seg i å spise mest mulig snø, for så å være tissetrengt hvert minutt i to måneder etterpå. Snøen er morsom.

 

Men det varer ikke lenge. Morsomheten med snø varer ikke lenge. Ingenting varer lenge. Når jeg er kald, våt, ekkel og klam, er det på tide at snøen drar til noen som vil ha den.

 

Det tar meg circa halvannen uke å bli lei snøen. Sånn er det. Tenk på det da. Tenk på alt den gjør med deg! Den får deg kald. Kald som rommet mitt. Det er kaldt det. Den får familien din til å tvinge deg med på langrenn. Skitur som bare er noen få kilometer, altså. Da, dere, da finner jeg bare et par punkter med hvorfor jeg liker livet mitt. Og langrenn er IKKE en av dem.

 

Noe annet som gjør snøen irriterende, er at den bryter reglene mine, rett og slett. Når den ikke holdet seg til mine krav, men heller kommer når det er helt unødvendig. Som i dag. Den brøt reglene, igjen, og jeg får svi. Jeg kan nemlig ikke gå med skoene mine, som er fine. Syns jeg, da. Jeg liker dem. Men jeg kan jo ikke gå med dem i snøen. Eller når det regner, for den slags skyld. Jeg kunne ikke gå med dem i dag. Det var jo snø der, på bakken. Der skoene mine egentlig skulle trø. Men de kunne ikke det. For snøen brøt reglene.

 

 Det var dagens moral fra meg. Ikke stol på snøen. Aldri. Vær hard mot den. Den er en regelbryter som bør sees ned på til de grader.

 

Dette er slem snø

 

 

 

Hvordan har jeg det ellers da, uten om å sitte for meg selv og klage på snøen som jeg ikke kan gjøre noe med? Jo da, jeg har det fint jeg. Bortsett fra at jeg sitter i min egen haug av mine egne klær i min egen sofa på mitt eget rom. Og i mitt eget hode vet jeg at jeg bør rydde. Jeg rydde. Ingen burde få lov til å ha et så rotete rom. Ikke en gang meg. Og ja, jeg tenkte faktisk jeg skulle legge ut et bilde til dere. Men så som jeg på at jeg ikke vil gjøre dere blinde. Vil ikke ha det på rullebladet mitt.

 

Dessuten fryser jeg litt. Sitter på rommet mitt. Det er kaldt, vet dere.

 

Men hør her da folkens? Jeg må spørre dere om noe. Ingen kommer til å svare, det vet jeg, men dere får i alle fall tenke litt på det. Har dere noen gang hørt en kvinnelig kropp mene hun er i mot likestilling? Som innebærer at hun mener det er rett at beista tjerner mer enn oss, at de lettere skal få gode jobber selv om vi har akkurat samme utdannelse, og at de skal sjefe over oss? At de bestemmer, vi gjør som dem sier? At vi, som tross alt må presse ut tre kilos unger, lide oss gjennom med mange år med tante rød, føle et mye større press rundt oss, skal undertrykkes? Press om overvekt, undervekt, pupper, rumpe, mage, lår, merkeklær, sminke, hår, mote, status, og hva man gjør i helgene, skal styre deg og gjøre deg usikker? Og gutter, unnskyldningen om at dere må barbere dere gjelder ikke, for det må nemlig vi også! Ikke skjegget, da.

 

Tenk litt på det. Jeg mener at likestilling er og burde være åpenbart for alle. Hvorfor ikke? Vi har lært at fargediskriminering og raseskille var feil, så hvorfor er spørsmålet om likestilling i det hele tatt et faktum? Kan ingen lære? Vi er alle mennesker, betyr ikke det like rettigheter, da? Om du er mørk, lys, mann eller kvinne, er vi vel alle mennesker under samme himmel? Tenk på det. Tenk at noen mener likestilling er feil. Bare tenk hvordan det hadde vært om de vant over oss.

 

Dagens kind of moral nr. 2.. Dette var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om i det hele tatt, eeehhe. Men det gjør ingenting! Jeg har glemt det andre uansett.

 

PS PS PS!!!!! Jeg har funnet min elskede lypsyl, som man skulle tro hadde ben å gå på! Den forsvinner alltid!

Gammelt bilde. Den lå ikke i pakken når jeg fant den altså. Måtte bare vise dere min avhengighet. (Lypsyl er min avhengighet.)

 Ha en fin kveld :-)

 

Maren

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

brillerogmentos

brillerogmentos

15, Stavanger

Fire jenter fra Stavanger på 15 år. Mari, Maren, Oda og Anna.

Kategorier

Arkiv

hits