Kjære bestevennene mine

Nå er det ett år og nesten fire måneder siden vi lagde denne bloggen, og ett år og syv dager siden jeg skrev på den. På det ene året har det skjedd utrolig mye. Mest vondt, men noe godt også. Det har vært litt vanskelig for meg å være en venn til tider, jeg har vært litt egoistisk og slikt. Det har vært veldig, veldig tungt for meg, jeg tror ikke jeg har fortalt dere alt engang. Og jeg forsvarer ikke oppførselen min, jeg klarte bare ikke å gjøre noe annet eller være noen annen enn jeg var da. Men grunnen til at jeg skriver denne posten er ikke fordi jeg skal klage over ting som har skjedd.

I dag fant jeg noen bilder fra i fjor sommer, og det var utrolig fint og fikk meg til å gråte. Selv om sommeren 2011 på mange måter var den verste sommeren i mitt liv, så hadde jeg noen utrolig fine dager sammen med dere tre. Og når jeg tenker over det så hadde jeg tre (snart fire) veldig fine år med dere også, og jeg tror ikke jeg var så veldig flink til å sette pris på dere.Hele ungdomskolen gikk jeg bare og ventet på å begynne på videregående. Alt var liksom så fælt på ungdomskolen, og jeg klagde masse. Men så var det jo egentlig ikke det, for vi har gjort så mye kjekt sammen! Men det er spesielt sommeren 2011 jeg husker, kanskje fordi det var først da vi innså at vi faktisk ikke kom til å se hverandre så ofte lenger, og det hastet plutselig litt å være sammen, så vi gjorde litt kjekkere ting. Som grilling i møllebukta, bading i stokkavannet og overnattinger.  Vi var jo ikke så mye sammen, siden alle reiste til forskjellige tidspunkt, men samtidig husker jeg de gangene vi var sammen ekstra godt. Det var på en måte en overgangsperiode før videregående, og det var en veldig fin og viktig tid for oss tror jeg. 

 

Nå har vi helt forskjellige liv alle fire, vi har forandret oss mye, og i hvert fall jeg føler meg som en annen person. Men selv om vi har forandret oss, føler jeg at vi er bedre venner enn noen sinne, vi setter mer pris på hverandre nå. Jeg har mange nye venner, men ingen av dem er som dere. Kanskje fordi dere vet litt hva jeg har gått gjennom, og jeg vet litt hva dere har gått gjennom. Jeg vet ikke, men jeg føler at ingen kan slå dere. Det er dere som er de ordentlige vennene mine. Det er dere jeg kan være 100 % meg selv rundt, uansett hvor klisjé det høres ut.  Jeg vet at selv om jeg gjør noe jævlig dumt, eller vi krangler og er uenige, så er dere der likevel. Og selv om jeg ikke snakker med dere på to-tre uker, er det som om ingenting er forandret når vi treffes igjen. Det er veldig fint, og jeg håper at det kommer til å være sånn lenge.

Kjære bestevennene mine, jeg er så utrolig glad i dere. Jeg vet at jeg er dårlig å vise det, men dere er virkelig de beste vennene jeg kunne ønske meg.

 

Én kommentar

A

07.05.2012 kl.09:07

<3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

brillerogmentos

brillerogmentos

17, Stavanger

Vi kan motstå alt, unntatt fristelser

Kategorier

Arkiv

hits